Snap! - Rhythm is a dancer

Musikken

Hentet fra:http://www.rockandpop80s.com/
index.php?cPath=9&main
_page=product_info&products_id=612

SNAP! Er en tysk gruppe med sanger i sjangrene electronic og pop som ble stiftet i 1989. Dagens medlemmer er Michael Münzing, Loca Anzilotti, som stiftet gruppen, og Loc. Turbo B, derimot argumenterte med gruppen i flere anledninger og etter cd nummer to, bestemte han seg for å gå solo. Gruppen hadde sine aktive år fra 1989-1996, 2000, 2002 og i dag, men i form av opptredener. Sangen jeg har valgt kommer fra det andre albumet til gruppen, The Madman's Return, som kom i 1992. Den solgte gull i mange land som Tyskland, England og Nederland. I Sweits solgte den til Platina.

Bandet har hatt muligheter for store slagere opp igjennom årene men det var først da rapperen Turbo B kom til gruppen som frontfigur, at de fikk sine store gjennombrudd med sangene som «Rhythm is a dancer» og «The Power».

I sangen jeg har valgt, Rhythm is a dancer, er Thea Austin vokalist sammen med rapperen Turbo B. Det er en gammel gruppe og svært lite informasjon om Thea og hennes liv utenfor musikken, men hun er altså født i Pittsburgh. Etter mye reising i verden møtte hun på den tidligere frontsangeren til Snap! som introduserte henne for gruppen og der tok hun verden med storm!

Det øyet ser

Musikkvideoen ble regissert av Howard Greenhalgh. Den ytre handlingen er enkel og ikke veldig variert. Bandet og danserne befinner seg på en rakettutskytningsrampe med mye røyk. Vokalisten står på en oppheiste plattformer og synger, mens danserne står på en plattform lengre ned. Imellom de forskjellige klippene har vi animerte dansere i mange forskjellige former og farger. Jeg finner ikke denne filmen provoserende, for meg er det en rein dansefilm, en feelgood-film.

Filmtekniske grep

Klipphastigheten i filmen er rolig og kontrollert, og det er enkelt å henge med. De få gangene man får en litt brå overgang, er dette gjort bra. Overgangene mellom de virkelige personer og de animerte er også enkle å få med seg. Ingen forvirrende elementer her.

Hentet fra: http://lyricsdog.eu/lyrics/961417

Kameravinkelen varierer hele musikkvideoen, først begynner den fra froskeperspektiv mot rakettene også på artisten i begynnelsen. Senere blir det mest normalperspektiv i forskjellige størrelser, altså zoominger. Enkelte ganger er artisten helt zoomet inn på, for så å inkludere danserne med i bildet. For hvert klipp er kamera alltid i bevegelse, slik at ms. Når de er «ordentlige» mennesker, er det enkelt å skjønne hva som vises på bildet. Det blir derimot litt mer avansert når den animerte delen kommer inn. Vi ser at det er en danser hele tiden, men det som er rundt denne danseren er noe forvirrende.

I musikkvideoen blir det brukt animasjoner og datagrafikk inni mellom de forskjellige versene av sangen. Da vises det en eller flere dansere i forskjellige farger med noe som ligner på jordkloden rundt seg og enkelte ganger bare figurer. Under rape-delen er det også animasjon i form av animerte dansere og noe som ligner på lengde- og breddegradene i jordkloden. Hele videoen er i en oransje-rødlig fargetone, med noen innslag av grønt der rapperen rapper. Dette er med på å skape illusjonen om en gammel video fra 90-tallet. Dette hjelper personer som ikke hører at slik musikk er fra denne tiden. Da kan de bare se videoen å skjønna at den iallefall ikke er fra i går.

Forholdet mellom tekst, melodi og bilder

Jeg føler at musikkvideoen ikke har en spesiell historie, dermed er det en såkalt fragmentvideo, uten en spesifikk handling, hvor kameraene følger artisten hele videoen. Vi får også oppleve en rekke «overraskeleser» i form av animasjoner. Hvis vi skulle finne en sammenheng mellom musikken og videoen må det nok være dansing og fest.

Hentet fra: http://lyricsdog.eu/lyrics/961417

Siden det ikke er en spesifikk handling i videoen, mener jeg at det er de filmtekniske grepene som er i sentrum, på ganske lik linje med musikken med melodi og tekst. For meg syns jeg at det er melodien som gir sterkest inntrykk. Jeg blir i litt dansehumør. Teksten er ganske ensidig så denne gir ikke så sterkt inntrykk på meg.

Skulle det være noen myter eller fantasier i videoen må det være dansing og at den blir besjelt til noe levende.

Siden det blir sunget av begge kjønn er forholdet mellom kjønnene godt fordelt. Selv om damen synger mer enn mannen og er mer sensuelt framstilt i latexdress, er mannen macho og tar kontroll når han rapper.

Som nevnt tidligere er ikke denne musikkvideoen veldig provoserende, i alle fall ikke i min kultur. Men kanskje i den østligeverden kan antrekket til Thea være provoserende og grunnen til at sangen ikke blir likt, men jeg tror at denne drakten er blitt tatt på for å skape et kult image/tiltrekke seg oppmerksomhet på. . En annen litt støtende del i sangen er når Turbo B sier «I am as serious as cancer, when I say rhythm is a dancer». Å sammenlikne den forferdelige sykdommen kreft med partydans virker litt merkelig og unødvendig. Dette var også rapperen i mot når den skulle spilles inn og slippes ut.

Nei, ingen politiske standpunkt eller budskap er å finne i denne sangen/videoen.

Jeg syns at denne videoen og sangen er fantastisk! Kanskje fordi den vekker barndomsminner i meg, men også fordi den gir en feel-good feeling og gir meg lyst til å synge med og danse (akkurat som de vil i teksten). Fra en video fra begynnelsen av 90-tallet har den mange bra kvaliteter og animasjoner, syns det er kjempe morsomt at de har fått til å lage de animerte danserne slik de har gjort. Det som fører selve sangen er nok den fengende melodien, den gjør nok sterkest inntrykk på meg. Etter å ha sett musikkvideoen om og om igjen den siste uka, syns jeg fremdeles den er bra. Det betyr at den tåler å bli spilt gjentatte ganger. 

Carmina Burana

Bildet tatt av meg selv

Forestillingen fant sted i Rønvik kirke både onsdags- og torsdagsettermiddag i begynnelsen av mars og ble framført av skolekoret til Bodø Videregående Skole, musikk og dans, og med hjelp fra Aspirantkor 3 fra Bodø Domkirkes sangskole.

Med klare og fine stemmer ble de dirigert av den talentfulle Pål-Are Bakksjø, hvor sangene enkelte ganger ble framført av solistene Leif Jone Ølberg som baryton, Mette Bjærang Pedersen som mezzosopran, Kristian Krokslett som tenor og til slutt Marianne Breivik som sopran. Etter både annonsering av konserten på skolen og i avisen var oppmøte bemerkelsesverdig med så og si full kirke og etter halvannen time i kirka ble det hele avsluttet med en heidundranes applaus, mens koret gikk ut. Dermed vil jeg konkludere med at konserten var vellykket ut i fra publikums applaus.

Før konserten var hode mitt fult av tanker om opera, lyseffekter, mye opp og ned i musikkensstyrke og at det ikke kom til å være på et språk som ville være forståelig. Ut i fra dette var jeg ganske spent på hvordan det ville bli, og jeg ble ikke skuffet for å si det sånn. Musikken vi fikk oppleve skulle visst nok ikke være typisk kirkelig musikk, tvert imot er dette sett på som ikke-kirkelig lyrikk, men i og med at jeg ikke skjønte hva som ble sunget hadde jeg ingen problemer med å oppleve en slik konsert i kirken. For andre som forstår språket og tekstene kunne det kanskje ha vært litt ekkelt eller ukomfortabelt å høre drikkeviser, samfunnskritikk og annet i kirka som vanligvis ikke hører hjemme der.

Bildet tatt av meg selv.

Hvis jeg skal velge en del av forestillingen som var best, ville nok det ha vært starten og slutten av den, fordi dette var sangen jeg hadde hørt før, «O Fortuna», og som jeg har opplevd i andre sammenhenger. Det å få oppleve denne live i kirka med musikklinja og dansere var bare helt suverent! Skulle jeg så ha framhevet enkeltpresentasjoner ville det, ikke overraskende, være solistene. At enkelte mennesker er så dyktige og klarer å synge opera, har alltid vært av stor beundring for meg. Jeg likte spesielt damen som var lyrisk mezzo, hun ga meg frysninger (i en god form) på grunn av den vakre stemmen hennes.

Så for å oppsummere kort var dette en unik og utmerket forestilling med kjempe dyktige sangere, dansere og spillere på instrumentene. Lyseffektene som var lagt inn og som stadig skiftet farge, gjorde opplevelsen enda mer komplett og da applausen startet var jeg helt ør i hode av alle talentene! Med andre ord er jeg veldig fornøyd med at min klasse fikk oppleve dette, vi er bra heldige! 

  Her er en liten filmsnutt på avslutningsnummeret deres, O Fortuna.

Hva ligger under goterstilen?

Hentet fra: http://tokiohotelofficial.ning.com/profile/Runonyuglowsticks (27.01.11)

Novelleanalyse: Barnet som fikk sko av brød

 Barnet som fikk sko av brød

Théophile Gautier

Det hele begynner med en skildring av huset til hovedpersonene som er Hanz, som bare er et spedbarn, og hans mor, som elsker han mer enn alt annet i verden. De er fra de fattige kår og klarer seg akkurat pga grønnsakshagen til moren og hennes kunnskaper med å spinne tråd. Moren må klare seg alene, siden faren hans er død i en krig i utlandet. Hanz blir alvorlig syk av krupp, en sykdom som led til død. Han ble visst syk fordi moren hans mente han var det vakreste barnet av dem alle og at hun selv hadde skapt han, noe Gud ble sint av og gjorde Hanz syk. Gud er skaperen og det skulle ikke være noe spørsmål med det. Da moren skulle legge Hanz i kisten var finskoene hans ødelagt, så hun laget sko av brød. Disse skoene viste seg til å være en byrde for lille Hanz på veien opp til himmelrike. Så de måtte grave opp kisten igjen, og ta av brødskoene, før Hanz kom opp til paradiset sammen med sin mor som også døde over hans krybbe.

En såkalt vindel

En av hovedpersonene i denne fortellingen er barnet, også kalt Hanz, som har en skikkelig luksuriøs seng med den deiligste dyne og fineste sengtøy. Moren hans elsker han så høyt at hun mener han fortjener det beste i all fattigdommen. Hanz er da en liten gutt uten noe nød. Han fikk det han trengte, noe som var godt nok for moren hans. Han var kanskje litt bortskjemt på den tiden da han ikke trengte å spise opp all maten sin når han var mett. Å kaste mat var ikke sett på som en bra ting på den tiden. Det spesielle her er at det vokser en vindel, plantet av en fugl, på utsiden av veggen på huset og inn igjennom vinduet over sengen til Hanz som på en måte lever parallelt med han. Den åpner klokkene sine samtidig som Hanz åpner øynene sine om morgenen og når Hanz da dør, visner vindelen hen. 

Moren til Hanz er en arbeidsom og gudfryktig kvinne med store familieverdier. Hun bad sine bønner, arbeidet og førte et rent liv. Hun var for tilfreds med seg selv og for stolt over sønnen sin slik at Gud, som bare hadde gitt henne Hanz på lån, bestemte seg for å ta Hanz tilbake til seg. Men alt hun gjør, gjør hun av kjærlighet. At hun syr tepper og lager klær til han, betaler veveren med det eneste gullet hun eier, bryllupsringen, og snekkeren huset sitt for å snekre en kiste til sønnen sin, tyder på at hun elsker sønnen sin svært høyt. Så hun blir ordentlig blindet av kjærligheten til sin egen sønn. Hun lager også sko av brød til barnet fordi hun ikke ønsker at han skal fryse på føttene i døden da musene har bitt sund de røde finskoene hans.

Vi har også 3 mindre viktige personer med i fortellingen. Veveren som vever teppet Hanz skal svøpes i og legges i kisten med som snekkeren snekret, og den hellige presten som kommer når Hanz hjemsøker moren sin etter sin død for å prøve å fortelle at brødskoene hindrer han i å dra opp til paradiset. Presten hjelper da moren med å grave opp Hanz, fjerne skoene og brenne dem i ilden som renser alt.

Synsvinkel er i 3.person. Det er verken Hanz eller moren som forteller, men forfatteren selv. Fortelleren er en smule allvitende, men ikke på langt nær så allvitende som de er i dagens fortellinger. Det virker egentlig mer som om vi holder oss utenfor hodene til personene i fortellingen.

Det nevnes i fortellingen hvordan Hanz og moren hans bor. De bor i utkanten av landsbyen i et fattig lite hus med bare det aller nødvendigste i. Og det som da var det nødvendigste, var ganske så slitt. En gammel gyngestol, en slitt rokk, en seng og en brødboks med musehull i som var tettet igjen med voks. Krybben til Hanz var det eneste i huset som var av verdier, det var der all rikdom i huset hadde gått. Så selv om moren til Hanz fikk føle fattigdommen på kroppen, så fikk aldri Hanz det. Moren hans ville at han skulle ha det godt og ikke tenke på noe annet enn å kose seg. Det stod også at for å pynte og hjelpe i huset så vokste det dotter av husløk og mose som gjorde det riktig så fint, samtidig som de tettet hull i taket. Vekstene hadde medlidenhet med den fattige moren og duene kurret det lille barnet i søvn. 

Det kommer tydelig fram i fortellingen at Gud og gudfryktigheten er viktige temaer her. Det fortelles at det er Gud som gir Hanz krupp fordi moren blir for kjepphøy. Og presten sier til moren at hun vanhelliget det daglige brød, det hellige brød, osv.. En annen ting som tyder på gudfryktighet er at Hanz kommer til moren i drømmene hennes for å prøve å fortelle henne at skoene hindrer han i å gå til paradiset i himmelen, og til slutt så møtes de begge i paradiset. Så hele fortellingen inneholder en rød tråd når det kommer til religion og tro.

Et annet tema kan være kjærlighet og fattigdom. Kjærligheten kan du gi uansett om du er rik eller fattig. Morshjertet kan ikke kjøpes av noen og det er noe som en mor har uansett hvor mye penger hun har.

Samfunnet teksten er skrevet i var uten tvil et samfunn preget av rangforskjeller mellom rike og fattige styrt av religiøs tro hvor det presten sa var riktig. Der Hanz og moren bor var det et såkalt arbeidersamfunn hvor foreldrene arbeidet og ungene hjalp til når de ble store nok. Hverdagene til barna besto også av lek og moro.